Geir Yngve Hovde har sendt et åpent brev til Olaf Dobloug der han ytrer sin mening om prosessen som pågår.

Støygruppa gengir brevet her:

_________________________

Flystøy

Åpent brev til Olaf Doblaug ved Forsvarsbygg angående flystøy på Ørlandet.

 

På det første støymøte vi hadde, fortalte jeg følgende historie:

”Jeg var på starten av 2000- tallet i Buchuresti, og var med på en omvisning i Ceucescos palass. Det er et av verdens største og mest kostbare palass som er bygd. Og tusenvis av mennesker, og mange bygninger, måtte vike for at dette skulle bli en virkelighet.

Men erstatningen de fikk fra den kommunistiske staten, var som en hån å regne.

En av historiene fra den turen, som gjorde sterkest inntrykk på meg, var den jeg fikk høre om krakken som sto utstilt. På den hadde en 4-barns far stått.

Han hengte seg, fordi han ikke så noen løsning på de utfordringene tvangsflyttingen førte med seg.

Byrden ble for tung å bære.

Og det må ikke nå bli slik, at dere glemmer at vi har med mange forskjellige mennesker og gjøre. Noen må kanskje flytte fra familiegårder, som er drevet i generasjoner. Og den påkjenning hver enkelt vil oppleve i denne prosessen, må dere ta på alvor! Og da snakker vi ikke først og fremst om penger, men andre menneskelige- og psykologiske faktorer.”

Det var da du nevnte at dere skulle se på det, og at det måtte være mulig å få til et tilbud hvor innbyggerne kunne få tømt seg, og få ut eventuell frustrasjon og fortvilelse.

Jeg vet ikke om det tilbudet er oppe og går Olaf, men hvis ikke, NÅ ville vært en god tid å starte!

For nå begynner byrden å bli tung for mange.

De fleste av oss som går gjennom livet, har allerede litt å bære på.

Så det skulle vært unødvendig at staten tynger på mer.

Den måten mange har blitt møtt på, er i ferd med å bli en skam for et verdens rikeste land. Og da snakker jeg ikke bare om den økonomisk erstatningen. Der burde det være en selvfølge at dere tar ansvar, og det så det monner.

Men det er møtet med de berørte.

Hva med å vise litt mer forståelse og medfølelse for hvilken vanskelig situasjon de berørte uforskyldt er brakt inn i?

 

”Nei, nei, nei!! Dette går ikke. Vi må starte fra begynnelsen igjen!”

Kulturskolen hadde sin vårlige konsert.

Det var masse mennesker i salen, men bandet kom litt skjevt ut.

Og den unge solisten prøvde etter beste evne å komme inn i sangen. Jeg hadde aldri hørt henne før, men merket at det ble litt famlende. Tenkte dette ble en av mange helt ”greie” opplevelser denne kvelden.

Det er da det skjer.

Hun tar styringen.

Plutselig, og uten forvarsel roper hun ut, midt i sangen: ”Nei, Nei, Nei! Dette går ikke. Vi må starte på nytt igjen!”

Bandet, og læreren som er med, smiler overbærende, men skjønner at det er bare å starte på nytt.

Og de gjør nettopp det.

Fremføringen griper meg sterkt, og det er som hun tar sangen og gjør den til sin. På en helt annen måte, enn da hun først forsøkte. Jeg merker tårene i øyekroken, og jeg får en dyp respekt for den unge jenta som står foran oss, og synger.

Fordi vi er vitne til noe edelt.

Noe spontant, og friskt.

Menneskets evne til å snu, og ”rette oppat alle feil i fra i går. For da får vi det så godt imårra kveld,,”

”Det gikk ikke slik jeg tenkte. Vi må starte på nytt. Det var ikke dette jeg så for meg. Jeg kan bedre enn dette!”

Kanskje noe å tenke på for forsvarsbygg også, denne sommeren?

”Det er ingen skam å snu!”

Det er grått noen tårer her ute også. Og mange frykter for fremtiden.

Men dere skal vite at det ER mulig å snu! Det ER mulig å si: ”Nei, dette ble ikke helt som det skulle. Vi kom skjevt ut. Vi prøver på nytt”

Hvis en ungdom kan gjøre det slik på direkten, kan vi også!

Og hvis reglene om gjennervevelse, og støygrenser kan omgås, tolkes og strekkes slik dere har gjort idet siste, må det også gå den andre veien.

Dere har nå muligheten til å lage Norges historie, som etterslekten kan se tilbake på med stolthet.

Eller dere kan fortsette den retningen dere så langt har gått.

Og kom ikke og fortell oss at det ikke er penger i systemet.

” Den største gleda du kan ha,,,”

Det virker som en rettssak er det ene saliggjørende.

Da kan dere umulig ha tenkt på de berørte.

For er det noe som virkelig er en belastning, og får deg til å føle at du har går igjennom en følelsesmessig kvern, så er det nettopp det.

Det er greit for dere, som har lønn for å gjøre jobben, mens alle andre berørte tar av sin fritid, og ikke minst overskudd og energi!

Og hva vil det koste staten, kontra det å kjøpe dem ut?

 

Så til slutt 3 enkle forslag:

1:Legg ikke stein til byrden for folket her ute, og gi dem igjen for at de hjelper storsamfunnet med denne flyplassen.

2 : Ikke vær redd for at de kan tjene noen kroner på det, da det er de som uansett betaler den høyeste prisen, gjennom å ufrivillig flytte fra gård og grunn.

3: Reis herfra med stolthet, og glede i hjertet, fordi dere vet at folket her ute ble møtt med respekt, og at storsamfunnet ikke begikk overgrep mot sine egne.

Slik vil dere være med å bygge her ute, istedenfor å rive ned.

 

Alt dette kan gjøres, og det vil uansett bli billigere, enn om flyplassen ble lagt til Bodø!

Såpass skjønner en enkel bonde også.

Med ønske om svar.

Lykke til, og husk:

”Den største gleda du kan ha, det er å gjera andre gla.

Men vil du denne lykka få, fyrst deg sjølv du gløyma må”

Mvh Geir Yngve Hovde. Eggbonde, og Ørlending.